Foreldretvister i domstolen

Det følger av barneloven at det er en forutsetning for å kunne anlegge sak, at partene har en meklingsattest fra familievernkontoret som ikke er eldre enn seks måneder gammel. Tanken er at foreldrene skal ha deltatt på mekling på familievernkontoret for å forsøke å komme til enighet om saken der. Dersom foreldrene ikke blir enige om sakens tvistepunkter på familievernkontoret, får de utstedt en meklingsattest. Denne må vedlegges stevningen når saken reises for domstolen.

En sak for domstolen innledes ved at en av partene inngir stevning. Stevning er det formelle dokumentet man må levere til domstolen for å starte en rettsak mot noen. Stevningen skal inneholde en redegjørelse over sakens faktum; det vil si en redegjørelse over de faktiske forholdene i saken. Videre, må man i stevningen redegjøre for den rettslige begrunnelsen for at dommeren i saken bør dømme i samsvar med stevningens påstand. Påstanden kommer helt til slutt i stevningen og gir en nøyaktig beskrivelse av det resultatet man ønsker. I en foreldretvist går påstanden typisk ut på hvor
barna bør ha fast bosted og hvilket samværsomfang man mener at den andre forelderen skal ha.

Man kan utforme stevning selv, men de fleste velger å bruke advokat, all den tid det er en del formelle krav til stevningen som må være oppfylt, i tillegg til at det for noen oppleves utfordrende å redegjøre faktisk og rettslig for sin sak.

Stevningen innleveres av saksøker. Den saksøktes svar på stevningen, kalles et tilsvar. Tilsvaret redegjør da, på samme måte som stevningen, for den saksøktes redegjørelse for de faktiske forhold, samt for den saksøktes rettslige begrunnelse for det ønskede resultatet.

Etter at retten har mottatt stevning og tilsvar, vil partene bli kalt inn til et saksforberedende møte. Disse møtene har man kun i foreldretvister. Begrunnelsen bak møtene, er at man i foreldretvistene legger forholdene ekstra godt til rette for å hjelpe partene til å komme til en enighet. Objektivt sett vet man at det er det beste for foreldrenes samarbeid i det videre, og følgelig da også for barna, at foreldrene kommer til enighet istedenfor at det må avsies en dom.

I forkant av møtet vil retten i de aller fleste tilfellene oppnevne en sakkyndig. Sakkyndig vil typisk være en psykolog og vil i de fleste tilfeller snakke med partene i forkant av møtet. Vedkommende vil da for eksempel snakke med foreldrene om historikken, utfordringer i foreldresamarbeidet, deres ønsker for fremtiden, om barna saken omhandler og så videre. I noen tilfeller vil sakkyndig observere foreldrene og barna sammen, og kanskje også snakke med barnas skole eller barnehage før møtet.

Hva retten ønsker at sakkyndig skal gjøre i forkant av møtet, vil fremgå av mandatet som sendes til partene.

Selve rettsmøtet gjennomføres i tingretten, enten i en rettssal eller på et møterom. Partene, medeventuelle advokater, sakkyndig og dommer er tilstede.

Rammene for møtet er noe ulike alt ettersom hva dommeren foretrekker. Det er imidlertid relativt vanlig at møtet starter med at dommeren ønsker velkommen og at hun eller han redegjør for hvordan dagen legges opp. Etter dette vil partene normalt få forklare seg. Saksøker forklarer seg først, deretter forklarer den saksøkte seg. Forklaringene skjer normalt ved at partene får spørsmål fra advokatene og også eventuelt fra dommer og sakkyndig.

Mange opplever at det er fint å forklare seg om saken og sine følelser rundt det som har skjedd.

Etter forklaringene, kan dagen utvikle seg i ulike retninger. I noen tilfeller vil sakkyndig ta ordet og komme med noen råd til foreldrene. Andre ganger kan partene ha særmøter med sakkyndig for å stille han eller hun spørsmål. Man kan også gå over til en felles diskusjon, der man drøfter sakens problemstillinger som et ledd i å forsøke å komme til enighet.

Målet med dagen er at foreldrene skal komme til en endelig eller en midlertidig avtale. Mange opplever dette lettere i et møte hos domstolen, enn hos familievernkontoret. Foreldre forteller at det er positivt å få forklare seg om saken sin foran motparten, i tillegg til at det er konstruktivt å ha dommer og sakkyndig til stede som veileder foreldrene.

Det er opp til foreldrene å avgjøre hva avtalen skal gå ut på. Avtalen vil være en prøveordning, noe som ofte virker betryggende på begge parter. Dersom partene er uenige om samværsomfanget, kan avtalen f.eks innebære en opptrapping av samvær. Ved en slik avtale vil man ivareta den forelderen
som ønsker å ikke gå for fort frem med oppjustering av samvær, samtidig som den andre ser en fremgang. Disse typer av løsninger, ser man at kan virke konstruktivt på samarbeidsklimaet mellom foreldrene.

I noen saker, vil foreldrene i det saksforberedende møtet bli enige om en permanent foreldreavtale. Denne vil da bli signert i rettsmøtet og saken vil avsluttes.

Dersom foreldrene blir enige om en midlertidig avtale, vil man beramme et nytt saksforberedende møte etter noen måneder. Agendaen for det andre saksforberedende møtet vil da være å evaluere hvordan foreldrene har opplevd at den midlertidige avtalen har fungert for barna og seg selv. Kanskje
kan avtalen gå over til å bli permanent, eventuelt så finner man at den må justeres noe. Vi ser at perioden mellom det første og det andre rettsmøtet i mange tilfeller kan bidra til at konflikten roer seg mellom foreldrene, og at det da er grunnla for å få på plass en permanent avtale i det andre rettsmøtet.

Noe av grunnen til dette, er at man har anledning til å jobbe med foreldresamarbeidet i denne perioden. Dette kan for eksempel gå ut på at foreldrene mottar veiledning fra sakens sakkyndige, at de deltar på foreldrekurs og liknende.

Målet for de profesjonelle aktørene i barnesakene er at foreldrene skal komme til enighet. Men i noen tilfeller lar det seg ikke gjøre. Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige, må retten avsi dom. Dette forutsetter at det berammes en hovedforhandling, noe som vil si at det skal gjennomføres en rettssak. Etter at rettssaken er avholdt, vil partene da motta en dom i løpet av et par uker.

Begge parter er da forpliktet til å etterkomme resultatet av dommen, men dersom man er uenig i resultatet, kan dommen ankes til lagmannsretten.

Man må ikke ha advokat i en foreldretvist. Domstolen har veiledningsplikt, dog bare begrenset til det rent formelle. Domstolen kan følgelig ikke veilede partene hva kommer til det rent juridiske, slik at en selv da må finne frem til jussen og de rettslige argumentene i saken.

Vi ser at det absolutt vanligste er at foreldrene har advokat. En god advokat vil for det første fremlegge saken din på en hensiktsmessig måte og passe på at dine interesser blir ivaretatt. Videre, skal også advokatene, i likhet med dommer på saken, legge forholdene til rette for at partene kan bli enige. Det å kunne rådføre seg med sin advokat, samt det at advokatene kan snakke sammen seg-i-mellom, vil i mange av foreldretvistsakene bidra til at konflikten dempes. Og i de sakene der partene ikke blir enige, vil det for mange være en trygghet i å ha med seg en spesialist på faget inn i hovedforhandlingen.