Hvordan få foreldreansvaret alene

Foreldreansvaret omhandler de store avgjørelsene i barnets liv. Dersom man har felles foreldreansvar, må foreldrene ta disse avgjørelsene sammen i fellesskap. Dersom den ene har foreldreansvaret alene, trenger ikke vedkommende den andre forelderens godkjenning i de avgjørelsene som faller inn under foreldreansvaret.

Foreldreansvaret omfatter avgjørelser om vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, navneendring, flytting utenlands og samtykke til adopsjon. I praksis gjelder foreldreansvaret avgjørelsesmyndighet i de store avgjørelsene som vedrører barnet, slik at foreldreansvaret dermed normalt ikke påvirker hverdagen i særlig grad.

Dersom foreldrene var gift eller samboere da barnet ble født, får de automatisk felles foreldreansvar. Ved andre tilfeller, vil mor få foreldreansvaret alene dersom partene ikke avtaler noe annet.

Utfordringer vedrørende foreldreansvar kommer sjeldent på spissen før foreldrene til barnet har gått fra hverandre. I visse tilfeller ønsker ikke den ene forelderen felles foreldreansvar. Hva skal da til for å at vedkommende kan få foreldreansvaret alene?

Dersom den andre forelderen samtykker til at den ene forelderen skal ha foreldreansvaret alene, vil spørsmålet være uproblematisk. Da kan foreldrene selv melde dette inn til Folkeregisteret.

Dersom foreldrene ikke er enige om at de ikke skal ha felles foreldreansvar, må den som ønsker foreldreansvaret alene anlegge sak for domstolen.

Utgangspunktet er at det skal mye til for at en forelder blir fradømt foreldreansvaret for sitt barn. Man bør følgelig foreta en grundig vurdering, gjerne i samråd med en advokat, før man anlegger sak for domstolen vedrørende dette.

Det at den ene forelderen ikke ønsker felles foreldreansvar, er i seg selv ikke nok til at denne, av denne grunn, får foreldreansvaret alene. I domstolens vurderingen av om foreldreansvaret bør legges til den ene alene, eller om foreldrene bør ha dette i fellesskap, vektlegges typisk følgende momenter:

Det at foreldrene har et dårlig samarbeidsklima som er preget av høy konflikt, er i utgangspunktet i seg selv ikke nok til å frata den ene forelderen foreldreansvaret. Men, et felles foreldreansvar krever et minimum av samarbeid fra foreldrene. At konfliktnivået er så høyt at det er umulig for foreldrene å samarbeide eller kommunisere, kan derfor i konkrete tilfeller begrunne at den ene forelderen bør ha foreldreansvaret alene.

Dersom en forelder er fraværende slik at det er umulig å komme i kontakt med vedkommende, og dette har vart over tid, vil dette som et utgangspunkt ofte anses for å være tilstrekkelig til at den andre forelderen bør ha foreldreansvaret alene.

Det kan være forhold med barnet som begrunner at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. Dette kan f.eks være dersom barnet har behov for spesiell oppfølging eller medisinsk behandling som bare den ene forelderen har tilstrekkelig med innsikt i til å kunne fatte gode avgjørelser for barnet. Dersom den ene forelderen nekter eller vanskeliggjør nødvendig medisinsk
behandling, kan dette også begrunne at den andre bør ha foreldreansvaret alene.

I noen tilfeller vil et påtvunget samarbeid under foreldreansvaret oppleves så belastende for den forelderen som anses som barnets primæromsorgsperson, at samarbeidet direkte vil gå utover vedkommendes omsorgskompetanse. I disse tilfellene vil det være aktuelt at foreldrene ikke skal ha felles foreldreansvar.

Dersom samarbeidet medfører at barnets primæromsorgsperson i ytterste konsekvens vil gi barnet dårligere omsorg, vil ikke et felles foreldreansvar være til det beste for barnet. Eksempler på tilfeller der et påtvunget foreldresamarbeid vil kunne oppleves som for belastende for den ene forelderen, vil være der det er truende eller sjikanerende atferd fra den andre forelderen, personlighetsforstyrrelser eller andre psykiske diagnoser, ekstrem rigiditet og liknende.

Dersom den ene forelderen, uten saklig grunn, nekter å samarbeide om å utstede pass til barnet, vil dette forholdet i seg selv begrunne at den andre bør ha foreldreansvaret alene. Særlig gjelder dette dersom dette er et gjentakende mønster.

Avgjørelser som berører barn, skal foretas med utgangspunkt i hva som regnes for å være det beste for barnet. Dette gjelder avgjørelser foreldre fatter, men også for domstolens avgjørelser vedrørende barn.

Normalt anses det for å være til det beste for barnet at begge foreldre er med på å ta viktige beslutninger på vegne av barnet, og at begge foreldre følgelig har del i foreldreansvaret. Å bli fradømt foreldreansvaret er inngripende, og terskelen er høy. Men, som vist ved hjelp av eksempler ovenfor, kan det være konkrete omstendigheter ved den enkelte sak som tilsier at det vil være til det beste for barnet at den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene.