Mener man noe om fordelingen av det man eier, etter ens egen bortgang, bør man få det ned på papiret. For lovens utgangspunkt er at ektefelle og samboer med felles barn arver, og at barn av avdøde arver mest og likt. Som advokater ser vi ofte at det er en fordel for de etterlatte, om man hartenkt på dette.
Samfunnet har endret seg mye siden 1972-loven. Bl.a. endringer i familielivet med flere samliv, og kanskje flere barnekull. Økt levealder og velstand kan også gi større formuer til fordeling. Dette er noen hensyn bak ny arvelov som trådte i kraft 1. januar 2021. Mye er likt i ny lov, men noen endringer er gjort.
Hvem som har rett til arv bestemmes av loven (legalarv) eller ved en disposisjon (testamente). Tanken er at arv bør tilfalle personer med en viss samhørighet med avdøde (arvelater), normalt arvelaters nære slektninger, ektefelle eller samboer. Dette er likt i ny lov.
Utgangspunktet for fordeling av arv er også lik. Ektefelles arv på ¼ av arvelaters nettoformue beregnes først. 2/3 pliktdelsarv til barna regnes også av nettoformuen. Til sammen utgjør dette 11/12 av nettoformuen beregnet på følgende måte: ektefellen får 1/4 = 3/12 og barna får 2/3 = 8/12, samlet 11/12.
I praksis gjenstår en fri 1/12, som arvelater kan disponere fritt over, f.eks. ved testament. Uten testament er hovedregelen at den frie delen tilfaller livsarvinger. Hvor mye arvelater kan disponere over avhenger av hvor mye formue som etterlates.
Loven har en «arvetavle»- oversikt over avdødes slektsarvinger, og rekkefølgen de arver i. Denne forblir lik.
Har arvelater barn er hovedregelen at barna er arvinger; «første arvegangsklasse». Pliktdelsarv til barna er 2/3 av arvelaters formue, men i ny lov er pliktdelsarven likevel aldri større enn 15G til hvert av barna eller hvert barns linje. (1G er 101351 kr). Finnes mer midler kan barn arve mer enn 15G om arvelater ikke reduserer arven i testament.
Uten livsarvinger arver «andre arvegangsklasse»; arvelaters foreldre, dersom de lever. Ellers arvelaters søsken og halvsøsken, og deretter deres barn.
Uten arvinger i andre arvegangsklasse arver «tredje arvegangsklasse»; besteforeldre og deres livsarvinger (tanter og onkler, eller fettere og kusiner). De fjerneste slektninger som arver etter loven, er besteforeldres barnebarn. Skal fjernere slektninger få noe, må arvelateren opprette testament til fordel for dem.
Gjenlevende ektefelle arver 1/4 når arvelater har livsarvinger. Uansett har gjenlevende ektefelle rett til minstearv på 4G dersom arvelater har livsarvinger. Dette sikrer et visst minimum til gjenlevende ektefelle.
Har arvelater ikke livsarvinger, øker ektefellens arv jo fjernere arveberettiget slektningene er. Er avdødes nærmeste arvinger i andre arvegangsklasse arver ektefellen halvparten av arven, og minst 6G. Ved arvinger kun i tredje arvegangsklasse arver ektefelle etter loven alt.
Den nye loven sier klart at ektefelles arverett går foran barnas pliktdelsarv, dersom avdøde etterlater seg lite verdier.
Samboere har også arverett – men bare dersom de er samboere ved dødsfallet og har barn med arvelater. Men; samboere har kun rett på 4G, og ikke ¼ som ektefeller. Samboere anbefales derfor absolutt å skrive testamente.
Samboere uten felles barn kan bare arve hverandre gjennom testament.
Når ektefellen dør har gjenlevende ektefelle rett til å overta felleseiet uskiftet foran de andre arvingene etter loven.
Dette er praktisk viktig og betyr at arveoppgjøret helt eller delvis utsettes, og gjenlevende ektefelle nærmest får full disposisjonsrett over avdødes eiendeler som overtas i uskifte. Førsteavdødes arvinger mottar først sin arv når boet skiftes.
Samboer av arvelater med felles barn, har overfor andre arvinger etter loven rett til å overta uskiftet felles bolig og innbo, bil og fritidsbolig som tjente til felles bruk. For andre eiendeler må det fremgå i testamente eller arvingene må samtykke.
Har arvelater særkullsbarn eller livsarving til særkullsbarn har lengstlevende ektefelle og samboer med felles barn kun rett til uskifte dersom særkullsbarn samtykker. Barnet må være myndig for å gi slikt samtykke. Samtykke bør man få mens begge ektefeller/samboere lever.
Ny lov fastsetter at arvelater ved testament kan gi en livsarving rett til å få arven utdelt som en bestemt eiendel, også om eiendelen er verdt mer enn arvingens del av arven. Da må livsarvingen betale det overskytende til boet. Dette er praktisk der arvelater ønsker at ett av barna skal få rett til å arve f.eks. hytta.
Avkortning av arv er når ett barn får mindre i arv fordi barnet tidligere har mottatt en gave. Tidligere kunne arvelater bestemme slik avkortning lenge etter at livsarvingen har fått en gave. Etter den nye loven må derimot avkortning fremsettes som en betingelse for ytelsen, altså må livsarvingen som skal motta gaven være kjent med betingelsen om avkortning før arvingen aksepterer og mottar gaven.
Ble det bestemt da gaven ble gitt at den skulle avkortes i arveoppgjøret, typisk som et «forskudd på arv», vil ny arvelov ikke by på problemer.
«Jeg har rett på arv».
Ja, men rett på arv har ingen før arvelater er død. Disposisjoner arvelater har gjort i live, kan begrense hva arvinger har «rett på» av arv. Rett og slett fordi arvelater har brukt opp alle midler, gitt bort hus og hytter osv.
«Jeg skal gjøre deg arveløs».
Rett til arv etter loven, har man alltid som livsarving eller gjenlevende ektefelle. Arvelater kan ikke bestemme at ett barn ikke skal få arv.
Likevel kan man ende opp med å bli «arveløs» om arvelater har brukt opp alt og det ikke er noe nettoformue igjen. Ingenting igjen å arve, kan da få betydning for alle barna.
«Staten får pengene»
Er arvelater uten arvinger eller testament går arven etter loven til «frivillig virksomhet til fordel for barn og unge» - ikke staten.
Husk at dette bare er noen av lovens utgangspunkter. Det er viktig å holde tungen rett i munnen her, og for de fleste er det klokt å søke juridiske råd i spørsmål om arv og testament.
Advokatfirmaet Legalis bistår med arveoppgjør, arveplanlegging, generasjonsskifter og utarbeidelse av testamenter og fremtidsfullmakter.
