Den eneste lovendringen i forbindelse med utforming av testament av noe praktisk betydning er at testamentsvitnene ikke lenger behøver å være sammen, og signere sammen, som vitne på testamentet. Tidligere har det vært et absolutt krav at vitnene er tilstede sammen, og signerer som vitner samtidig, for at et testament skal være gyldig.
Noe av det som har blitt endret i den nye arveloven, er forhold som man som arvelater kan bestemme i testament og på andre måter.
En ny bestemmelse er at arvelater kan gi en livsarving rett til å motta en bestemt gjenstand, selv om gjenstands verdi er større enn arvingens arvelodd. Dette forutsetter at arvingen kan betale mellomlegget mellom verdien av gjenstanden og arveloddens størrelse. Bestemmelsen kan heller ikke brukes til å omgå odelsrettighetene.
Det er nok mange som allerede har ulike former for gjenstandsbestemmelser i sine testamenter, hvor man bestemmer at et av barna skal ha hytta forutsatt alle får like mye i kroner og øre. Dette har det egentlig ikke vært anledning til tidligere, men enten grunnet livsarvingenes respekt for avdødes ønsker eller på grunn av villfarelsen hos livsarvingene har dette stort likevel blitt akseptert. Det er også mange advokater som ikke har vært helt klar over hvordan lovverket har vært, men disse berges nå kanskje av lovendringen.
Et viktig prinsipp ved pliktdelsarven er at den skal være fri. I dette ligger det at livsarvingen skal motta en arv som med noen svært få unntak skal være uten bindinger og forpliktelser. Slik sett kan en livsarving nekte å motta en gjenstand i tråd med hva arvelater har nedtegnet i testament, og heller kreve kontanter.
I forlengelsen av prinsippet om at pliktdelsarven skal være fri kommer en av de mindre omtalte, men kanskje mer praktisk viktige endringene i den nye arveloven, nemlig arvelaters rett til å legge føringer på pliktdelsarv ut fra hensynet til arvingen selv. Den gamle arveloven heter det seg at man kan fastsette innskrenkninger i livsarvingens råderett over pliktdelsarven i særlige tilfeller og ut fra hensynet til arvingen selv. Rent praktisk gjelder dette tilfeller der arvingen har ulike problemer med psykiatri, rus og så videre, og hvor det vil være ugunstig om vedkommende skulle få mye penger for å disponere fritt. I lovverket er det i slike tilfeller åpnet for at arv skal forvaltes i tråd med regler i vergemålsloven, eller at andre grep kan tas.
I den nye loven er muligheten til å begrense livsarvings råderett over pliktdelsarven fjernet. I forarbeidende er det vist til at dersom en person har såpass store problemer at det vil være vanskelig for vedkommende å disponere over sin arv bør dette være kjent for, og regulert av, vergemålssystemet fremfor reguleres av en arvelater som synser om sine barn eller barnebarns kompetanse.
Det er imidlertid verdt å merke seg at den nye loven samtidig åpner for at man kan bestemme at arvingen ikke skal kunne råde over arven før hen fyller 25 år, uten at arvelater må gi noen nærmere begrunnelse enn at det må antas å være til det beste for arvingen. På denne måten kan man skyve på disposisjonsretten til arvingen må antas å være mer moden, og det vil også gi noe tid for å avklare behovet for et eventuelt vergemål.
En annen endring som ikke har blitt behørig omtalt er endringene knyttet til avkortning i arv som følge av gaver. I den gamle loven er begrepene gave og forskudd på arv brukt noe om hverandre, men utgangspunktet er at dersom en livsarving får en større gave av sine foreldre skal denne gaven avkortes i livsarvingens fremtidige arv dersom arvelater har bestemt det, eller det er godtgjort at dette var arvelaters intensjon. I mange tilfeller har dette resultert i at en livsarving får en større gave, og så har foreldregenerasjonen i ettertid ønsket å korrigere ulikheten overfor de øvrige barna ved å bestemme at gaven er gjenstand for avkortning i arv i testament.
I den nye loven begrenses muligheten til å introdusere en slik etterfølgende bestemmelse om avkortning. En bestemmelse om avkortning må etter den nye loven fremsettes som en betingelse for ytelsen, altså at livsarvingen som skal motta gaven må være kjent med betingelsen før hen aksepterer og mottar gaven.
