Politiet krever mitt DNA. Hva skal jeg gjøre?

DNA, eller Deoksyribonukleinsyre, er vårt såkalte «arvestoff». Det er en biokjemisk instruks til cellene om hvordan vi skal utvikle oss som mennesker. For mange er det dermed noe som svært personlig, langt mer personlig enn for eksempel vårt personnummer.

I dag krever Riksadvokaten at alle som har vedtatt forelegg eller fått en straffereaksjon for lovbrudd som kan medføre fengsel, skal registreres i et DNA-identitetsregister. Der skal den lagres helt til personen dør. Man kan også bli pålagt å avgi prøve til det såkalte etterforskningsregisteret. Andre ganger ber politiet publikum i et område om å avgi prøver frivillig for å oppklare en straffesak, som lagres midlertidig.

Resultatet fra DNA-prøven lagres i dag i form av kjønnsbetegnelse og en tallrekke på 46 tall, mens selve DNA-prøven skal destrueres. Registrene forvaltes av Kripos.

Formålet med registreringen er lettere oppklaring av straffesaker, og det å gi en signaleffekt til lovbrytere om å avstå fra fremtidige lovbrudd. Imidlertid er det omstridt om registreringen har ført til en økning i oppklarte saker eller gitt en signaleffekt. I 2024 var det ca. 127.700 DNA-profiler i registeret.

Man får som oftest krav om å innfinne seg på politistasjonen en tid etter at saken er avgjort, eller så blir DNA-profilen overført fra etterforskningsregisteret dersom man har avgitt prøve i forbindelse med siktelsen. Prøven tas som oftest med en vattpinne i munnhulen.

Man kan som regel ikke nekte å avgi prøve, og politiet kan hente en med makt, selv om man har klaget.

Terskelen for registrering er lav i Norge og senkes stadig. For eksempel, det å vedta en bot etter en straffebestemmelse som hjemler adgang til fengselsstraff. Eksempelvis kan bot for promillekjøring, nyte alkohol offentlig, røyke cannabis, med videre ende med at politiet krever DNA-registrering.

Vår erfaring er at publikum faller i tre kategorier. Flertallet bryr seg ikke. Enkelte ønsker til og med å hjelpe politiet.

Imidlertid ser flere på det som sterkt stigmatiserende og belastende å være i et register over mulige fremtidige lovbrytere, til etter at man er død. For eksempel gjelder det dem som har vedtatt forelegg nærmest kun for å bli ferdig med saken. Det kan være spesielt inngripende dersom politiet krever prøvetaking flere år etter at saken er avsluttet, eller at de kontakter deg på et offentlig sted.

Noen er bekymret for hvordan DNA-profilen blir brukt. DNA-identifisering er i dag regnet som svært sikker, men noen ganger finner politiet kun deler av gjerningspersonens DNA, som kun gir delvis match. Så blir det opp til fagkyndige å vurdere om dette er et treff eller ikke og hvor godt treffet er, og videre opp til retten om det er nok til en domfellelse. Andre ganger kan prøven være kontaminert (forurenset).

DNA kan heller ikke si når personen var på åstedet. Derfor kan det bli en diskusjon i retten om hvilken betydning sporet i det hele tatt har.

Andre er bekymret for hvor opplysningene havner til slutt. Allerede nå gjør Norge registeret tilgjengelig både for europeiske land og med USA. Høyesterett har tillatt at identitetsregisteret kan brukes til farskapstesting. For noen år siden måtte det en lang kamp fra Datatilsynet mot Riksarkivet for å få slettet DNA-profiler frivillig avgitt av fornærmede og vitner for å hjelpe til under etterforskninger.

Nå vurderes det en ny måte å søke i databasene på, ved å søke etter slektninger til gjerningspersonen. Derfor, kan man indirekte ende opp med å registrere egne nærmeste slektninger når man avgir DNA.

Imidlertid er dette et område i stadig utvikling. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mener at praksisen er et inngrep i privatlivet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Grunnloven har en lignende bestemmelse i § 108, som ble tatt inn i 1988. Det betyr at myndighetene kan ikke pålegge borgere å avgi dette til lagring og bruk uten videre.

Norge må derfor se hen til dommer og uttalelser fra EMD for å fastsette terskelen, både for når DNA kan innhentes, hvor lenge det kan lagres, og når det skal gis mulighet for sletting.

EMD har oppstilt vilkår for innhenting og registrering av DNA, at det må være i tråd med loven, formålet (om kriminalitetsbekjempelse), og være forholdsmessig (med andre ord, nødvendig). EMD foretar sine egne vurderinger, uavhengig av statens egen interne rett.

EMD fastslår at registreringen må være avgrenset, det må foreligge skranker med presise kriterier, og det må foreligge tilstrekkelige rettssikkerhets- og personverngarantier, og det bør være reelle muligheter for sletting.

Hvis du har avgitt DNA-prøve i forbindelse med etterforskning eller avsluttet sak, og du ønsker at den skal slettes, eller undersøke om den faktisk er slettet, kan våre advokater bistå deg, hvis dette er viktig for deg.

Vi kan se på lovbruddets natur og finne ut om det er en mulighet å nå gjennom med krav om sletting overfor politiet. Du kan ha en bedre sak enn du tror.

I et hvert tilfelle kan vi avklare at det ikke er noe å gjøre, noe som har stor egenverdi. I tvilstilfeller kan det til og med være en løsning å ta saken til retten. Hvis du mener at du er urettferdig dømt, så kan det være en mulighet med gjenopptak av selve straffesaken.