Prosessen i en barnevernssak

Noen foreldre tar kontakt med barneverntjenesten på eget initiativ, for eksempel fordi de ønsker bistand i enkelte livsfaser, mens for andre etableres kontakten på grunn av en innkommet bekymringsmelding. Melder vil ofte være offentlige instanser som skole, barnehage, helseforetak eller øvrige mennesker i barnets omgangskrets. Det kan også inngis anonym bekymringsmelding.

Foreldre skal gjøres kjent med innholdet i bekymringsmeldingen, og skal gis anledning til å kommentere på det. Som hovedregel kalles man inn til et oppstartsmøte der den innkomne bekymringen gjennomgås. Foreldre kan ha med advokat eller støtteperson i alle møter med barneverntjenesten.

Mottas først en bekymringsmelding, plikter barneverntjenesten som det klare utgangspunkt å opprette en undersøkelsessak. Gjennom denne vil de søke å kartlegge omsorgssituasjonen til barnet, herunder via hjemmebesøk, samtale med foreldrene, barnet og med komparenter. Typisk vil barneverntjenesten be om samtykke for å innhente opplysninger fra skole, barnehage, fastlege, helsestasjon mv.

Ifølge barnevernloven skal en undersøkelse gjennomføres slik at den volder minst mulig skade, og ikke gjøres mer omfattende enn det formålet tilsier. I tillegg skal det forhindres at unødig kunnskap om undersøkelsen spres.

En undersøkelsessak skal gjennomføres snarest, og senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan fristen for å undersøke være seks måneder, men man skal da orienteres om det. Det blir normalt avholdt et konklusjonsmøte i slutten av undersøkelsestiden.

En undersøkelsessak hos barneverntjenesten har flere mulig utfall: henleggelse, forslag om hjelpetiltak til familien eller at det fremmes sak for fylkesnemnda om tiltak mot foreldrenes vilje (tvang), for eksempel krav om plassering av barnet i fosterhjem eller institusjon.

Foreldre kan samtykke til tiltak etter barnevernloven, herunder plassering. Dersom slik samtykke ikke gis kan ikke barneverntjenesten alene beslutte at et barn skal akuttplasseres eller plasseres i fosterhjem/ institusjon. Dersom foreldrene motsetter seg tiltak som nevnt, må barneverntjenesten fremme sak for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

I barnevernssaker er fylkesnemnda førsteinstans. Fylkesnemndene er domstolslignende, statlige og uavhengige organer, som behandler tvangssaker, herunder etter barnevernloven. I Norge har vi 12 fylkesnemnder.

En sak begynner alltid etter initiativ fra en part, typisk ved at den kommunale barneverntjenesten sender inn en begjæring om tiltak. Deretter vil det inngis tilsvar fra privat part. De fleste fylkesnemndssaker har muntlig saksbehandling som ligner på prosessen i en domstol. Fylkesnemnda settes normalt med en fagkyndig dommer (jurist), og to meddommere.

Fylkesnemndas avgjørelser skal hovedsakelig rette seg etter hva som vil være det beste for barnet.

Det skal oppnevnes en talsperson til barnet, slik at barnet gis anledning til å si sin mening om spørsmålet. Dersom barnet har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder har det partsrettigheter. Barnet kan da ha egen advokat til stede i forhandlingsmøte, og også selv være til stede.

Innen to uker etter det muntlige forhandlingsmøtet skal fylkesnemnda avsi vedtak i saken.

Dersom man er uenig i fylkesnemndas vedtak kan en sende begjæring om rettslig overprøving til tingretten. Fristen for å anke er én måned. Saken vil da bli behandlet på nytt for tingretten.

Dersom det er opprettet en undersøkelsessak eller varslet tiltak etter barnevernloven overfor ditt barn, kan du kontakte Advokatfirmaet Legalis. Vi kan bistå i møte med barneverntjenesten, undersøkelser, samt i alle barnevernssaker for Fylkesnemnda og for domstolene.

Dersom barneverntjenesten har varslet tiltak som går ut på tvang, herunder akuttplassering eller omsorgsovertakelse, vil du ha krav på fri rettshjelp uten behovsprøving fra det tidspunkt du blir kjent med beslutningen om å fremme sak. Det offentlige vil deretter dekke dine advokatutgifter.