Tvisteloven svekker vanlige folks mulighet til å hevde sin rett

Forliksrådet er rettssystemets laveste organ i sivile saker. Hensikten med forliksrådet er god - at partene ved mekling eller dom, skal få løst saken enkelt, hurtig og billig. Forlik og dom fra forliksrådet har rettsvirkning på lik linje som dom eller forlik i domstolene.

Det er rimelig å få behandlet saker i forliksrådet, og derfor er behandling her gunstig for private parter med svak eller normal økonomi som ønsker å hevde sin rett. Det hjelper som kjent ikke å ha rett, med mindre man får rett.

Til tross for lovgivers intensjon om å tilby enkel, rimelig og hurtig saksbehandling, er det ikke alle reglene i tvisteloven som ivaretar denne intensjonen.

Tvisteloven § 6-11 inneholder bestemmelser om innstilling av saker i forliksrådet. Det følger av tvisteloven § 6-11 (4) annet punktum at «behandlingen innstilles ved krav fra en part hvis saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt».

I NOU 2001:32 ble det foreslått at «hvis saken ikke er avsluttet innen seks måneder etter at forliksklagen ble inngitt, kan hver av partene bringe saken inn for tingrett ved stevning. I så fall innstilles behandlingen i forliksrådet.»

Utvalget mente det var viktig med en hurtig og effektiv behandling i forliksrådet, for at forliksrådet ikke skulle være et unødvendig forsinkende element. Regelen ble derimot annerledes enn forslaget i NOU’en, og gjør at hver av partene har rett til å kreve saken innstilt dersom saksbehandlingen har vart mer enn tre måneder fra det tidspunkt forliksklagen ble forkynt motpart. Dette gjelder uansett, og uavhengig av om saken tas til videre behandling i tingretten.

Muligheten en part har til å ta saken til tingretten når det har vært mer enn tre måneders behandlingstid hos forliksrådet, er en god løsning for saker som trolig uansett ville måtte gått til domstolsbehandling for å bli løst. Her vil en innstilling av forliksrådssaken kunne holde kostnadene og tidsbruken nede.

På den andre siden vil dagens regel kunne medføre at en økonomisk svakere part ikke får prøvd sin sak. Selv om småkravprosess i tingretten medfører begrensede kostnader, er vår erfaring at det er flere private parter med svak eller normal økonomi som ikke er villige til å ta saken til tingretten. Terskelen for å kreve domstolsbehandling oppleves, av mange grunner, som vesentlig høyere enn terskelen for behandling i forliksrådet.

Dersom dette bare skjedde unntaksvis; at saker for forliksrådet ikke ble ferdigbehandlet innen tremånedersfristen, ville bestemmelsen vært mer hensiktsmessig. Vår erfaring er derimot at svært mange saker ikke blir ferdigbehandlet i forliksrådet innen tremånedersfristen. Særlig i saker som blir forkynt en liten stund før rettsferien på sommeren, er det stor sannsynlighet for at tremånedersfristen oversittes. Fristen løper i rettsferien selv om rettsmøter i forliksrådet ikke avholdes da. Regelen tar heller ikke hensyn til uforutsette hendelser som COVID, noe som har ført til store forsinkelser i behandlingstiden hos forliksrådene. Og i starten av pandemien var det, i motsetning til hos i domstolene, svært varierende praksis for digital behandling av saker i forliksrådene. Vår erfaring er at det kan ta opp imot ett år fra klagen blir forkynt for innklagede til saken blir behandlet i rettsmøte.

Sterke innklagede parter har mulighet til å utnytte dagens bestemmelse. I saker med svakere parter hvor tingrettsbehandling ikke er et alternativ på grunn av kostnadene og den belastning en rettssak tross alt er, kan motparter bruke bestemmelsen til å trenere saken og satse på at parten ikke fortsetter å forfølge kravet sitt. De vil i så fall unngå risikoen ved å få en dom mot seg i forliksrådet.

Det er uheldig at innklagede har en slik mulighet til å trenere saken når for eksempel innklagede forsikringsselskaper eller næringsdrivende innser at det er stor risiko for at forliksrådet vil dømme i deres disfavør. Her fungerer bestemmelsen mot sin hensikt om hurtig saksbehandling. Dette fordi klager da må vente i 12 måneder etter at saken innstilles, før en igjen kan ta saken til forliksrådet. I tillegg til tidsperspektivet i seg selv, vil det for part bistått av advokat medføre ekstra kostnader både ved å måtte ta saken inn for forliksrådet igjen etter 12 måneder, og eventuelt ved å måtte ta saken til tingretten.

Ett eksempel fra vår erfaring, er en sak hvor et selskap tok ut forliksklage mot en privat part. Den private parten tok til motmæle i forliksrådet og rettet motkrav mot selskapet. Selskapet krevde saken innstilt siden tremånedersfristen ikke var overholdt. Den private parten ventet i 12 måneder, og sendte saken på nytt til forliksrådet. Seks måneder etter at klagen ble forkynt for selskapet, har innkalling til forliksrådsmøte fortsatt ikke blitt mottatt. Den private parten risikerer at selskapet igjen krever innstilling av saken. Og igjen, og igjen.

Lovgiver må ta grep for å sørge for at rettssikkerheten til svakere parter ikke forblir svekket gjennom misbruk av tvisteloven § 6-11 (4) annet punktum.

En løsning kan være at saken blir innstilt i forliksrådet dersom saken ikke er ferdigbehandlet etter en viss tid, og at parten som krever saken innstilt da tar ut stevning til tingretten. Ved å begrense innstillingsmuligheten som følge av lang saksbehandlingstid til de tilfellene hvor saken faktisk blir tatt videre til tingretten, unngår man at parter bruker regelen til å trenere saken. Dette vil være mer i samsvar med bakgrunnen for regelen, nemlig rask saksbehandling.

Forslaget i NOU 2001:32, er etter vår mening klart en bedre løsning enn dagens regel, da forslaget i mindre grad åpner for misbruk av regelen.